Laster Hendelser

Ultimafestivalen

Start:6. september 2013 @ 21:00
Venue: Trefoldighetskirken
Cost:200kr
Student:150kr
Ledsager:Alle innehavere av ledsagerbevis for funksjonshemmede gis gratis billett for sin ledsager. Kontakt Solistkoret for reservasjon, eller henvend deg i billettsalget før konsert.

Med:
Det Norske Solistkor

Grete Pedersen – dirigent
Silje Marie Aker Johnsen – sopran
Alvise Vidolin – live elektronikk
Rolf Borch – kontrabassklarinett
Bjørnar Habbestad – bassfløyte

Det Norske Solistkor vier sin konsert under årets Ultimafestival til den italienske komponisten Luigi Nono og verket «Io, frammento dal Prometeo» (1981).

Verket er det første i rekken av tre verk skrevet med utgangspunkt i myten om Prometheus. Sammen med verket Das atmende Klarsein (1983) leder det fram til Nonos store opera Prometeo (1984). Ifølge Nono selv handler disse verkene om «valget mellom en tilværelse som er gjennomtenkt og sikker, og en vanskeligere, mer urolig måte å eksistere på, som kan være skremmende, men der det er rom for sterk glede og åpent for ny erfaring.»

Oversatt til musikk handler det om å få oss til å lytte på nytt, ved å bryte opp forutsetninger i musikken som vi er blitt så vant til at vi ikke lenger er bevisst på dem. For eksempel er utøverne i Io, frammento … omkranset av publikum på alle sider. I tillegg åpner elektronikken et eget rom i rommet. Lytter vi annerledes når musikken ikke kommer rett forfra, eller når vi ikke kan se lydkilden?

Åpne landskap

Luigi Nono skrev opprinnelig sine Prometeo-verk for kirkerommet i San Marco-katedralen i Venezia, og tenkte dem i forlengelse av renessanse-komponisten Giovanni Gabrielis cori spezzati, på norsk brutte kor: Gabrieli plasserte flere grupper sangere og instrumentalister rundt på de mange galleriene i katedralen og lot dem spille og synge sammen på kryss og tvers av rommet.  Nonos musikalske rom er mer ustabile og uoversiktlige enn Gabrielis. Kanskje minner de mer om en by enn om en bygning; åpne landskap som publikum kan lytte seg inn i.

Rommet i musikken
Nono utforsker også det todimensjonale rommet i selve musikken, mellom høye, lyse og lave, dype toner. I sentrum av Io, frammento dal Prometeo står en bassfløyte. Både fløyten og kontrabassklarinetten klinger i ekstreme registre vi normalt ikke forbinder med disse instrumentene. Rundt dem hører vi et lite kor og en solistgruppe. Vanligvis blir sangere akkompagnert av instrumenter, men her er det motsatt. Sangerne danner et bakteppe for treblåserne og synger i ytterregistre, og de må ofte synge svakt, slik at klangen blir en annen enn den vi forbinder med en menneskestemme.

En ren musikk?
Når instrumenter, stemmer og elektronikk møtes, blir overgangene ofte utydelige. Sopranstemmer og fløytetoner får flyte over i hverandre, og det skal være vanskelig å vite hvor det ene slutter og det andre begynner.

Dette henger sammen med hvordan Nono setter seg fore å pusse musikken ren for alle betydningslagene som har avleiret seg i den. Klassisk musikk er full av referanser til systemer, enten det er sitater fra andre verk, harmonilære, tekst, affektlære, formmønstre eller programmer. Nono vil finne tilbake til en renere lyd, og snakker om å bevege seg fra å tro tilbake til å sanse.

Prometheus’ uro
Nono lar ofte hver enkelt lyd bevege seg mellom støy og stabil tone, og får dermed en rik klang med mange lag. Forløpet går framover i store sprang. samtidig fylles disse musikalske hullene med klang, fordi intervallene flyter sammen harmonisk og etablerer midlertidige tonaliteter.

Det urolige og bevegelige opptrer også i hvordan musikken utfolder seg i tid. Flere steder skal tempo i fløyte og klarinett være relativt fritt, og det finnes også improviserte partier. Uroen speiler også fortellingen om Prometheus. Han får i oppdrag av Zevs å skape mennesket, men han blir så glad i mennesket og gir det så mye kunnskap, at Zevs føler seg truet og dømmer Prometheus til et liv i fangenskap, uten søvn og hvile. I denne tilstanden møter Prometheus Io, en kvinne som på sin side er dømt til evig vandring av Zevs hustru Hera, fordi Zevs forelsket seg i henne.

Teksten som lyd
Filosofen Massimo Cacciari har valgt ut fragmenter av Prometheus-myten hos flere forfattere, blant andre Aiskhylos, Holderlin og Sapfo. Deretter har komponisten brutt frag- mentene videre ned, til enkeltord eller bare stavelser. «Det er ikke innholdet i tekstene som blir gjengitt musikalsk, kun spor etter tekst,» sier Nono. «Jeg har alltid lagt vekt på lyden av ord, for i musikk er det bare lyd som kan snakke.»

Tvilen som metode
Det urolige og usikre i Prometheus-verkene blir ofte framstilt som et brudd i Nonos kunstneriske arbeid, fordi mye av musikken han skrev tidligere, var preget av dialektikk og tydelige kontraster. På ett plan er det selvfølgelig et brudd, men samtidig er det viktig å ikke miste av syne hvordan Nono i disse verkene nettopp vil unngå bruddet og etablere en mer flytende, ikke-hierarkisk lydverden. Tvillingverket til Io, Das atmende Klarsein, inneholder også en bassfløyte og et kor. Like før det skulle framføres første gang, beskrev Nono musikken på en måte som også kunne passet til Io, frammento dal Prometeo:

En fløyte, et kor og masse, masse tvil.

(Programtekst: Hild Borchgrevink)

Besøk Ultimas hjemmeside for fullt festivalprogram.