Når arbeidslivet møter kunstfeltets virkelighet
Kulturlivet er mangfoldig, prosjektbasert og avhengig av fleksibilitet. Det lar seg ikke støpe i én form. Hva skjer når hele kunstfeltet presses inn i arbeidslivets faste rammer?
Dette spørsmålet handler om hvordan vi organiserer kunstnerisk arbeid i Norge.
Som et av Europas ledende kammerkor har Det Norske Solistkor markert seg nasjonalt og internasjonalt gjennom nyskapende programmering og de høyeste kunstneriske ambisjoner. Solistkoret består av 26 håndplukkede, profesjonelle sangere med stor uttrykkskraft som skaper korets egenart og identitet.
Fra 2023 til sommeren 2025 var Solistkoret involvert i en omfattende rettssak som dreide seg om tilknytningsformen mellom koret og sangerne. Altså om sangerne er å anse som arbeidstakere eller oppdragstakere. Det er et spørsmål av grunnleggende betydning for store deler av kulturlivet.
Saken dreide seg om en tidligere sanger som stevnet koret med krav om fast ansettelse etter å ha vært tilknyttet koret i flere år. Ingen av korets sangere er eller har noen gang vært fast ansatt. Retten måtte ta stilling til om sangeren i realiteten var arbeidstaker - eller oppdragstaker som sangerne har vært gjennom hele korets historie.
I norsk arbeidsrett skiller vi mellom to former for tilknytning for personer som utfører arbeid: arbeidstakere og oppdragstakere. Som fast ansatt arbeidstaker har man blant annet både rett og plikt til å stå i sin stilling til pensjonsalder, som i dag er 72 år. Man har rett til tilrettelegging ved sykdom med tilhørende tilpasning av arbeidsoppgaver, og et oppsigelsesvern.
Dette er momenter som er viktige vernebestemmelser i arbeidslivet. Spørsmålet er hvor godt dette passer i små kulturvirksomheter som er helt avhengig av topptrente utøvere tilpasset det konkrete kunstneriske uttrykket ensemblet til enhver tid ønsker å oppnå. Her måles alltid kvaliteten på utøverens og ensemblets siste konsert.
Sangeren tapte saken både i tingretten og i lagmannsretten. Dommene slo fast at sangeren ikke var å anse som arbeidstaker, og var korrekt klassifisert som oppdragstaker. Dommene fremhevet særlig to momenter:
1) Friheten sangerne har til å velge hvilke prosjekter de ønsker å delta på. Dersom man velger vekk prosjekter gir det ikke negative konsekvenser
2) Sangernes reelle innflytelse på korets styrende organer
Sangeren, representert av Creo og LO, anket saken til Høyesterett som avviste anken. Dermed ble det satt et endelig punktum og Solistkoret vant saken. For oss handlet likevel saken om mer enn én kontrakt. Utfallet har betydning for handlingsrommet i hele kunstfeltet.
Vi er prinsipielt enige i at hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være faste ansettelser. Men hovedregelen kan ikke være enerådende i alle sektorer og i alle sammenhenger. For at kulturlivet skal fungere – for at vår infrastruktur og det finmaskede økosystemet skal henge sammen – er vi avhengig av ulike modeller for tilknytning mellom kunstnere og kunstneriske virksomheter. Mindre, prosjektbaserte virksomheter har et annet mandat enn store institusjoner med ukentlige forestillinger og konserter. Vårt kulturliv er tuftet på mangfoldet av alle disse virksomhetene. Derfor er utfallet av denne saken viktig for hele kunstfeltet.
I vår argumentasjon har vi trukket paralleller til idretten. I toppidretten opereres det ikke med faste ansettelser blant utøverne, uavhengig av idrett. Og det er bred enighet om at dette er nødvendig for å sikre kvaliteten. Som mange andre ensembler og virksomheter på dette nivået, driver Solistkoret med «toppidrett» i kor. Vi har den tilknytningsformen de fleste sangerne ønsker å ha, og som gjør at vi kan opprettholde kvaliteten. De ønsker å kunne velge de oppdrag og roller som passer dem best, hvor de er best. Det krever en organisering som gir rom for dynamikk, fleksibilitet og kombinasjon med andre oppdrag.
Dersom sangeren hadde vunnet frem i retten, er det ikke sikkert koret ville eksistert i dag. Én fast ansettelse ville i praksis fått konsekvenser for alle, som da også måtte ansettes fast. De økonomiske forpliktelsene ville endret korets struktur fundamentalt. Men viktigst av alt, vi ville mistet fleksibiliteten og dermed også mange av de sangerne som er avhengige av den for å kunne kombinere ulike kunstneriske virkeområder.
Det er ikke tvil om at selvstendig næringsdrivende kunstnere trenger bedre trygghet. Mange opplever svake sosiale rettigheter og uforutsigbare rammevilkår. Det er en reell utfordring. Men løsningen kan ikke være å avvikle modeller som faktisk fungerer, og som er lovlige.
Kunstfeltets realiteter krever et tilpasset lovverk. Hvordan kan vi styrke rettighetene til selvstendig næringsdrivende kunstnere uten å svekke den fleksibiliteten som kunstnerisk kvalitet ofte forutsetter? Kunstnere som er selvstendig næringsdrivende ønsker frihet, men trenger også trygghet. Hvordan kan vi sikre både frihet og trygghet i et arbeidsliv som ikke alltid passer inn i tradisjonelle kategorier?
Knut Olav Åmås, styreleder i Det Norske Solistkor
Eva Lunde, nestleder i styret
Håvard Gravdal, sangerrepresentant i styret
Magnhild Korsvik, sangerrepresentant i styret
Ingvild Skaatan, daglig leder